Noen ganger må man bare lure på hvorfor enkelte gidder å gå på jobben. Hva er poenget, liksom? Dra på jobben og gjøre det sitt verste, slik at man koster arbeidsgiver penger og fratar kundene sine all kjøpelyst?
Nå hadde det seg slik at jeg tok en tur ut for å handle litt midt i den verste julestria. Forhistorien for denne handleturen var at jeg kjører el-bil. (Ja, det er denne hurpa som suser forbi i kollektivfeltet mens du sitter og trøkker i en endeløs kø i feltet ved siden av). El-bil har mange fordeler enn så lenge, men en ting er sikkert: Er det kaldt ute, er det kaldt i el-bilen. Vi el-bilsjåfører er jo ganske gjerrige og vil gjerne kjøre så langt som mulig på strømmen vår, så vi fyrer lite. Så jeg trengte faktisk en varm jakke slik at jeg slapp å fryse i hjel på min ville ferd i kollektivfeltet.
Jeg hadde en plan for shoppingen, og gikk inn i en butikk der jeg hadde kjøpt en jakke til min datter tidligere på vinteren. Ville gjerne ha samme jakken selv. Først fant jeg ikke akkurat samme modell, så jeg så nok litt spørrende ut. En tilsynelatende hyggelig kvinnelig ekspeditør kom bort til meg og spurte om jeg trengte hjelp. Det gjorde jeg jo, så jeg forklarte at jeg hadde kjøpt en liknende jakke til noen andre tidligere, og at jeg gjerne ville ha en selv også, for deretter å spørre om de hadde en kortere modell.
Følgende samtale fulgte:
Hun: Dette er en ganske populær jakke – den er veldig god og varm.
Jeg: Jeg så egentlig etter den kortere modellen.
Hun: Nei, vi har aldri hatt en kortere modell.
Jeg: Hmm – jeg er rimelig sikker på at jeg kjøpte den her.
Hun: Nei, vi har ingen kortere modeller enn denne. Denne er dessuten veldig god og varm. Det er bra med lang modell!
Jeg (etter å ha sett meg om en gang til og ser den andre modellen henge litt bortenfor): Men hva med den som henger der borte?
Hun: Å – den ja. Men den er jo mye kortere!
Jeg: Men det var i grunnen den jeg så etter…
Da snudde hun seg og GIKK.
(For å skravle med kollegaen sin bak disken, ikke for å hjelpe noen andre kunder).
Jeg stusset jo litt på det hele, men satte i gang med å prøve den kortere modellen, og fant ut hvilken størrelse og farge jeg ville ha. Det eneste problemet var at glidelåsen var litt treig, så jeg så igjennom de andre i samme farge og størrelse for å sjekke glidelåsene på dem, og fant etter hvert en som gikk greit. Jeg sto deretter og så litt på jakka, for den var rimelig dyr, og jeg drev liksom og veide litt for og i mot.
Da kommer ekspeditøren jaggu tilbake, tar jakken fra meg med en bestemt bevegelse og henger den tilbake på stativet!. Jeg tror at jeg i det øyeblikket hadde tidenes hakeslepp! Hun presterte deretter å snu seg og spørre meg i en ganske nedlatende tone:
”Er det noe annet jeg kan hjelpe deg med”?
Det var det IKKE. Hun (eller rettere sagt butikk-eieren) slapp å tjene noe på meg, for å si det sånn. Det hele ble liksom det motsatte av en ”vinn-vinn” – situasjon.
Er kanskje bare at jeg er steingammal og husker at butikkjobb gjerne mente å selge noe, dessuten det evige ”kunden har alltid rett” – mantraet. På den annen side finnes det sikkert mange kunder som er drittsekker også. Kanskje denne dama hadde hatt en sånn rett før meg, og så sitt snitt til å ”pay it forward”?
Dagens råd fra hurpa:
Hvis du synes det er så kjipt å drive med kundebehandling at du bevisst sørger for å ikke skape noen inntjening, burde du faktisk finne på noe annet. Det hjelper ikke at du står der med perfekt hår, perfekte negler og pen drakt dersom du er lite hjelpsom og sørger for at kundene dine går ut av butikken uten å handle noe, vettu!
”Epilog»
På julaften pakket jeg opp en av gavene fra mannen min, og da hadde han faktisk kjøpt jakka til meg, så nå kjører jeg varm, god og lykkelig rundt i el-bilen Snille mannen min.
Hurpehjørnet 