Hurping om tannleger

Ja, så sitter man her på tannlegekontoret og venter spent på å komme inn til selve tannlegen. En liten innrømmelse: jeg er virkelig dritredd for tannlegen. Tannlegen er for meg manifestasjonen på alt som er fælt her i verden, selv om jeg jo vet at han mener det godt og bare vil sørge for at hurpetenna skal vare så lenge som mulig. Og kanskje, (bare kanskje) er han også ute etter å selge flest mulig nødvendige og ikke såå nødvendige tjenester som skal få tenna mine til å virkelig skinne. Men uansett hva jeg skal gjøre her, er jeg alltid like skrekkslagen og panisk når neste time nærmer seg.

Det er opptil flere pro’s and con’s ved tannleger.

Siden jeg jo alltid er overveldende positiv nevner jeg noen pro’s først:

  • Jevnlige besøk medfører at du kan fortsette å tygge ting. For eksempel knekkebrød, kjøtt, pizza, pasta, gulrøtter og ostepop. Sistnevnte tror jeg kanskje at egentlig løser seg opp når man suger litt på de, så tenner er kanskje ikke nødvendige i sammenhengen.
  • Du ser definitivt bedre ut når du har tenner – et smil gjør seg bedre med litt tenner, altså. Mona Lisa er kul hun, men alle skjønner vel at det sikkert sto dårlig til med tanngarden der i gården. Til hennes forsvar var det vel så som så med tannlegetjeneste den gangen.

Con’s med tannleger kan også oppsummeres ganske greit:

  • Det er dritdyrt å gå! Tenner er jo som kjent ikke en del av menneskekroppen, og dekkes dermed dårlig av helseordningene vi ellers har her til lands.
  • Det er vondt! Stort sett ubehagelig uansett om det bare er litt puss og rens eller bare litt røntgen- bilder. Hvem har ikke hatt gnagsår i kjeften etter å ha måttet «bite sammen» på en tjukk plastdings mens man skulle ta røntgenbilde?

Faktisk tenker jeg at rotfylling er såpass vondt at jeg heller velger en barnefødsel anytime…

thedentist

Noen ganger reflekterer jeg litt over hvorfor jeg er så redd for tannlegen. Og etter litt psykoanalyse av meg selv skjønner jeg at det har med skoletannlegen å gjøre. Siden jeg er litt gammal så var det ikke bare bare å få bedøvelse hvis man var så uheldig å måtte borre. Og fant de et lite hull i en tann så borra de jo gjerne opp hele tanna for å erstatte med amalgam. …Og det var ofte ganske vondt. I tillegg så jeg en gang på 80-tallet filmen «The Dentist«, og det har jeg angret på i all ettertid.

Men – når alt er sagt, plombert og betalt – tannleger utfører jo en nyttig greie for oss som liker det med å ha disse tenna. Nå har jeg fått en ny krone på en tann, og derfor fikk jeg etter avtale en beroligende tablett før jeg skulle i ilden. Det skal nevnes at jeg aldri, aldri har puttet i meg noe slikt før, så det var en helt ny opplevelse. Tabletten virka ganske bra faktisk – jeg slappet godt av og sov nesten litt under inngrepet! Syntes faktisk både tannlegen og assistenten hans var noen steike flotte folk! Jeg måtte stoppe meg selv fra å be dem begge med hjem på middag.

Så dagens refleksjon fra Hurpa må bli at dop ikke alltid er «all bad» – det kan til og med gjøre at en hurpe med innbitt tannlegeskrekk kan overleve et tannlegebesøk uten å rømme eller utøve vold (les: bite i finger, skalle ned tannlegen eller liknende.)

En litt alvorlig hurping om sauer

Nå tenker du sikkert ”Hva i all verden er feil med sauer”? Det er opptil mange formildende omstendigheter ved dette tilsynelatende litt sløve dyret som det kan være på sin plass å nevne i denne sammenhengen.

Selv er jeg faktisk skikkelig glad i sau! Jeg har på meg klær som er laget av sau, jeg spiser pinnekjøtt en og annen gang i løpet av jula, og i tillegg har jeg til og med i meg et par smalahove´r i løpet av sesongen. Rett og slett er jeg (som mange andre) sikkert med på å forbruke ganske store mengder sau i løpet av et liv. Sauen er oppfattet som litt sløv og teit, og er ofte mye i vinden fordi både vi menneskene og ulver liker å spise dem. Sauen har rett og slett inntatt en sånn rettmessig ”offer-rolle” i forhold til at den driver og blir spist hele tiden. Det er sikkert hipp som happ for den om den blir slaktet og spist av oss mennesker eller av en ulv.

Når det kommer til de sauene jeg vil hurpe litt om så er det ikke de søte fluffy og velsmakende individene som både jeg og ulven liker å spise jeg mener – jeg sikter til sauens i teorien mer intelligente medskapning – mennesket. I motsetning til sauen kan egentlig ikke mennesket brukes til noe særlig. Jeg har (så vidt jeg vet) til gode å verken spise eller kle på meg produkter som er laget av menneskekropp.

Det vi har til felles med sauen er at vi innimellom ganske ukritisk slenger oss med de andre sauene i flokken vår, og vi følger etter selv om vi (i teorien) har såpass utviklede hjerner at vi burde ha kapasitet til å tenke oss om.

På tide at jeg kommer til poenget, kanskje? Joa – det har seg sånn at det har florert en sånn ”kjedesak” på Facebook i det siste. Noen av mine venner har delt den, og jeg tror sikkert at det er veldig gode intensjoner bak det. Det som provoserer meg kraftig er at det i den omtalte statusen er en slags ”trussel” om at man ikke kan være venner lenger om man ikke slenger seg på (som en sau) og deler denne statusen. Statusen handler om kreft, og begynner med ” Jeg kommer til at si farvel til noen av dere… Nå holder jeg øye med dem som vil ta seg tid til at lese dette innlegget til slutten”.

Statusen handler om kreft. Kreft er dritt. De aller fleste av oss har vært berørt av kreft i en eller annen form. Enten i form av at man selv har vært rammet, eller at man har familie eller venner man er glad i som har vært rammet eller mistet noen som de har vært glade i.

Det er veldig leit at de som kanskje allerede er rammet av kreft i en eller annen form også skal behøve å ta innover seg at noen av deres venner ønsker å ”unfriende” dem dersom de ikke deler en status.

Dagens råd fra Hurpa må bli: Ikke vær en sau. Du kan ikke spises, og du kan ikke brukes til å gi andre varme klær. Det eneste du har som skiller deg fra sauen er en mer utviklet hjerne, som gir deg flere valgmuligheter.

…og det var vel det, egentlig.

Hurping om å bli jaget av bukseløse menn – og litt om ubrukbare hunder

Vel – denne historien begynner sent en lørdagskveld for ikke så veldig lenge siden, i en galakse rett borti gata her hvor jeg bor.

Introduksjonen til historien er at jeg har en datter, som har en hund. Ingen av dem er særlig hurpete, og bikkja er dessuten en hannhund. (Ikke for det – de største hurpene kan av og til være menn, tro det eller ei!)

Datteren var ute på tur, og dermed så var det verdens naturligste ting at mormor (les: Hurpa) skulle passe bikkja i helgen. Det var veldig koselig. Vi koste oss som bare det vi, men det er jo sånn med hunder at de ikke BARE kan ligge foran peisen og sove hele dagen – de må også aktiveres litt og luftes og gå tur og sånn. Det liker i grunnen jeg også – har jeg besøk av bikkja så kommer jeg meg jo mye mer ut på tur enn det jeg gjør når jeg er alene! Er jeg alene liker jeg best god bok eller god serie eller noe sånt, og jeg innrømmer uten et snev av skam at sofaen er involvert i de fleste av de tingene jeg liker…

Etter en seriemaraton av et slag var klokka plutselig midnatt, og jeg tenkte at det var lurt å gå til sengs. Men så måtte jo bikkja få komme ut og tisse litt først, og siden det var både kaldt og mørkt ute så kledde jeg godt på meg og gikk ut. Som vanlig skulle bikkja snuse på absolutt alle steder der noen andre hunder hadde tissa, og det er normalt for hannhunder har jeg lært – hehe. I tillegg var det viktig å spare akkurat nok tiss til at alle stolpene bortetter veien kunne få sin tilmålte dråpe, og det var også helt greit. Det var da jeg hadde kommet et stykke bortetter veien og snudde for å gå hjem igjen at ting ble litt creepy.

Det hører med til historien at jeg bor i et veldig stille område med masse rekkehus og villaer bortover, og jeg hadde ikke sett en sjel på min vei bortover veien. Plutselig kommer det ut en svær koloss av en fyr mellom to hus sånn ca 20 meter foran meg i veien. Han stiller seg opp midt i veien, ser på meg og trekker ned buksene! Så tusler han (med buksene hengene rundt knærne omtrent) bort til en mur som omkranser naboens eiendom, og tisser i vei. Bikkja titter interessert bort på ham, men jeg tenker at det kanskje er greit å komme seg raskt forbi, så jeg setter opp farten litt, ser rett frem og strener av gårde.

Så hører jeg plutselig tunge, løpende skritt bak meg, og det var på tide å ta en rask avgjørelse. Hva ville egentlig denne mannen? Hva var årsaken til at han så en enslig kvinne, dro ned buksene (bortsett fra den åpenbare grunnen at han måtte tisse, selvfølgelig), og så deretter begynte å løpe etter en dame med bare en bitte liten hund som beskyttelse?

a) Skulle han rekke en buss?
b) Skulle han be om å få bomme en røyk (Hurpa røyker ikke, men det kunne jo ikke den bukseløse mannen vite)
c) Skulle han spørre om veien?
d) Skulle han skade meg?

Alternativene fløy gjennom hjernen – selv hurper kan tenke fort når det gjelder! Konklusjonen i løpet av den brøkdelen av et sekund var egentlig at jeg trodde mest på altarnativ d, og at jeg ikke gadd å vente for å spørre ham – jeg satte faktisk opp en ganske høy fart og sprintet av gårde hjemover. Selv om jeg holdt god fart, kun litt hindret av bikkja som fortsatt ikke var helt fornøyd og hadde spart noen dråper til den ene, fineste lyktestolpen og klarte å virre båndet sitt litt rundt den, så kom de løpende skrittene bakfra stadig nærmere. Med sikkert 300 i puls (det tar på å gå rett fra sofa til sprint, og den bukseløse spurte ikke om jeg hadde varmet opp før han begynte å jage meg) klarte jeg å ta en snarvei gjennom noen busker og kom meg bort til inngangsdøra mi. Med bankende hjerte og rimelig kort vei unna et infarkt hørte jeg at mannen løp videre på veien nedenfor. Hånda skalv sånn passelig, men klarte til slutt å få nøkkelen inn i døra og kom meg innafor – med bikkja på slep.

Da kom akkurat min 17 år gamle sønn ned trappa, og han lurte jo selvfølgelig på hvorfor jeg sto der og pustet og peste og var rimelig rød i hurpetrynet. Så fortalte jeg historien da, med det resultat at han selvfølgelig skulle ut og finne denne fyren, hvilket jeg så for meg at ikke kom til å ende bra. Så jeg dro igjennom de tidligere nevnte alternativene for sønnen min, og sa at det sikkert var alternativ a, b eller c, men at jeg ikke var trygg nok til å vente for å høre med fyren. Han var nemlig dritsvær, så risikovurderingen som foregikk oppi hodet mitt konkluderte med at jeg ikke hadde greid å forsvare meg dersom han først hadde fått meg i bakken, derav sprinten.

Da sa 17-åringen følgende, og jeg kjente at jeg ble ganske stolt i hurpehjertet mitt: «Mamma, alle gutter veit at de ikke løper eller går fort etter en dame på gata hvis hun er alene, da!»

Så er du en tidvis bukseløs mann så er dette dagens råd fra Hurpa: Ikke løp bukseløs etter kvinner som går alene om kvelden! Ikke løp etter kvinner som går alene – punktum.

…og det var vel det, egentlig.

Litt hurping om selskaper med nye strategier for markedsføring

Skikkelig lite å irritere seg over i det siste. Nesten så man kan lure på om man har blitt ei tam Hurpe, og det kan man jo ikke ha noe av!

… Men så hjelper jo noen til litt, da – i dette tilfellet et par mobilselskaper. Takk for det, dere. Alltid greit at noen får en litt i gang igjen når det har blitt stillstand i irritasjonen. Hva ville skjedd om man bare skulle gått rundt og vært fornøyd hele tiden? Da kunne man jo likegreit pakka sammen og blitt en sånn rosablogger som la ut dagens outfit og andre hyggelige greier. (Hvis noen lurte, så er dagens outfit tøfler, plysjbukser og rosa fleecejakke). Dere får tilgi meg for at jeg ikke poserer med trutmunn foran speilet på badet for å dele det med dere.

Tilbake til tema: På vei frem og tilbake til jobb hører jeg alltid på radio. Og jeg har ( sikkert fordi jeg er et vanemenneske og misliker å prøve noe nytt) en forkjærlighet for P4. På P4 er det en god del radioreklame innimellom, og noen er ordentlig gode.  Ler godt av hun som smører skia med en kiwi fordi hun skulle ha gått til specsavers, blant annet. Synes det er morro at folk lager reklame man kan le litt av.

Så har du de andre – de spekulative som hiver seg på en eller annen «trend» i samfunnet, og prøver å få deg og meg til å tro at vi ved å bruke deres tjeneste skal bli trendy og kort sagt et bedre menneske.

Først begynte ett mobilselskap med budskapet: «Du surfer vel ikke på mobilen når du er sammen med venner?» og «Du sjekker vel ikke jobbmailen mens du er i pappapermisjon?» Ja, ja, tenkte jeg. Vi har vel alle godt av å være offline litt oftere. MEN: Så slang mobilselskap nummer 2 seg på bølgen! Med «samtaler med daglig leder på stranda», det han sier at alle er hengehuer fordi de ser på mobilene sine istedenfor å glede seg over pent vær og strand og sand i rumpesprekken og sånt som man ofte kan bli utsatt for på en strand.

DA BEGYNTE JEG Å ANE URÅD!

Nå har disse selskapene markedsført tjenestene sine med «betal et fast beløp og surf så mye du vil» til oss, og så vil de plutselig ta «samfunnsansvar» og få oss til å være mindre online? Noe som selvfølgelig bare kan oppnås ved å abonnere på akkurat deres tjeneste. Godhjerta skal de minne oss på å ta tiden tilbake, og at de selvfølgelig helst vil at vi skal ha et godt liv som er fylt med andre hyggelige ting enn nettbruk.

Siden jeg ser konspirasjoner på høylys dag, tenker jeg nå at det kan være flere årsaker til dette: 

  1. De er virkelig samfunnsengasjerte og tenker at det ikke er så farlig om de tjener penger bare du og jeg har et godt og innholdsrikt liv uten nesa i mobilen
  2. Bredbåndet er ikke bredt nok, og selskapene klarer ikke å levere høy nok hastighet, derfor vil de at vi skal surfe mindre
  3. Skya er full!
  4. En kunde som betaler mye for å bruke lite er en god kunde

Hurperåd til deg som skal selge noe: Ikke lat som om du vil mitt beste. Jeg veit at det eneste du vil er å tjene penger. Det har du til felles med alle andre som driver et selskap og har produkter som skal omsettes, enten du er mobilselskap, sko-selger eller den lokale dopselgeren på hjørnet. Jeg veit at du ikke er ute etter å gjøre livet mitt bedre. La vær å late som. Jeg blir bare fornærma og hurpete av det.

PS. Det kommer ofte frem noen reklamer på denne siden som jeg ikke er herre over. Tilfeldighetene vil sikkert denne gangen ha det slik at det er reklame for et mobilselskap som vil at jeg skal bruke mindre tid på å stirre i denne skjermen og heller gå ut og være sammen med mennesker:)

En historie om hurper som tar med seg andres bagasje fra flybussen

Det har seg slik at jeg har vært i Ålesund sammen med en hyggelig kollega (som slett ikke er hurpete) og holdt et lite foredrag. (Om noe helt annet enn hurping)

Etterpå skulle jeg videre til Voss, og påskeferie, så jeg håpet jo naturlig nok at reisen dit ikke skulle by på altfor store utfordringer. Det var tydeligvis for mye å håpe på…

Vel fremme i Bergen satt jeg meg på flybussen, og lot sjåføren ta min Carry-on koffert inn i bagasjeluka på bussen siden det var relativt fullt inne i bussen. Siden det ikke akkurat er første gang jeg var ute og reiste, la jeg merke til hvor han satte kofferten før jeg gikk inn i bussen. Så langt så alt ut til å være problemfritt, men det skulle ikke vare lenge.

Da jeg gikk av bussen ved Busstasjonen i Bergen, tok jeg ut igjen kofferten, som lå akkurat der den skulle…

Etter å ha gått noen meter bortover gata, syntes jeg at kofferten trillet så rart, så jeg undersøkte den litt nærmere.

Oops!! Det var ikke Hurpe-kofferten jeg hadde med meg, nei! Den var helt lik, men det var bare utenpå.. Kofferten hadde heller ingen tag som sa noe om hvem som eide den, noe som ikke hjalp situasjonen i særlig grad.

Litt svett og stressa da, kjente jeg. Min koffert hadde jo faktisk jobb-pc’en inni, og den er det jo aldri morsomt å miste! For ikke å si devastating, og muligens årsak til avskjed på grått papir.

Hurpa er heldigvis ikke helt tapt bak en vogn (eller flybuss, i dette tilfellet), og googlet raskt busselskapet for å sjekke om det var noe sted å henvende seg ved slike problemstillinger. Det viste seg å være ganske vanskelig, siden alt var stengt, og man ble sendt rundt i en evig loop med flere valg, som ; «denne avdelingen er nå stengt. Trykk 1 for å bli sendt videre til …»

Etter å ha blitt sendt rundt mellom flere forskjellige telefonsvarere i omtrent 15 minutter, begynte telefonen min å pipe sin nød om lavt batteri, og jeg ble nødt til å avslutte samtalen med telefonsvarerne.

Nå var gode råd dyre! Bittelitt batteri igjen, og noen minutter igjen til toget mitt skulle gå. «Who are you gonna call?» «Hurpemannen!» Hurpemannen er veldig god å ha i en nødssituasjon! (Ellers også <3)

Etter en rask forklaring av situasjonen sa han at jeg skulle sette meg på toget, dette skulle vi ordne!)

Da vi la på røret så jeg at jeg hadde omtrent 14 ubesvarte anrop, men det fikk jeg ikke gjort noe med, for da sa telefonen takk for seg.

Vel fremme på Voss viste det seg at damen som hadde fått tak i min koffert til slutt hadde fått tak i nummeret til den eldste hurpeungen (Hurpa eier det telefonnummeret også), og hurpeungen hadde deretter kontaktet Hurpemannen siden Hurpa sin telefon var død. Avtalen ble at vi skulle ta oss en morgentur til Bergen for å bytte koffert.

Damen som hadde min koffert hadde vært veldig fortvilet. Hun hadde tatt fly fra Stavanger til Bergen for å følge etter mannen sin, som hadde blitt fløyet til Haukeland sykehus med alvorlige hjerteproblemer, og dagen hennes hadde jo ikke akkurat blitt bedre av at ei jævla Hurpe hadde tatt kofferten hennes!!

(Det var faktisk jeg som var den jævla hurpa).

Damen var, til tross for at hun hadde god grunn til å være dritsur, veldig hyggelig, og takknemlig for at vi hadde tatt turen inn til Bergen for å bytte kofferter. Dermed kunne jeg ta påskeferie med riktig koffert, og dessuten slippe å ta en telefon til sjefen om at jeg hadde mistet pc'en min:)

Dagens råd fra Hurpa:
Merk ALLTID kofferten din med navn og telefonnummer. Da er sjansen større for å få den tilbake dersom du skulle bli utsatt for en bagasje-stjelende Hurpe!

Hurping om «kvinner i tiden» og andre kvinne-greier

Hva er det med alle disse kvinnekonferansene og kvinnenettverkene man til stadighet får invitasjon til nå om dagen? En dag i forrige uke fikk jeg fem eksemplarer av en invitasjon til konferansen «Kvinner i tiden». Den ene var adressert til «avdelingens solstråle» og hadde ironisk nok blitt levert i akkurat MIN posthylle på jobben… En kollega mente at det nok var en misforståelse, og det hadde hun vel egentlig rett i.Avdelingens solstråle

Kvinne meg her og kvinne meg der. Jeg slutter ikke å forundres over dette behovet for å flokke seg sammen og digge seg sjæl fordi man tilhører det ene eller det andre kjønnet. Nå for tiden er det kvinner som gjelder – vi tar stadig «markedsandeler» fra menn på sjældiggingsfronten, kan det se ut til.

Nettverk er viktig, det vet alle. «Gutteklubben Grei» har vært et kjent begrep i mange sammenhenger opp gjennom tidene, men nå ser det ut til at de har fått konkurranse. Og typisk nok gjør vi kvinner akkurat det samme som menn, bare noen år senere:) Kvinne-nettverk har såvidt jeg vet et mål om å hjelpe hverandre opp og frem, nemlig akkurat det samme som menn har gjort i uminnelige tider. Så kan de som ikke tilhører nettverket bare ha det så godt, vel?

Er det ikke noe «marked» for å ha nettverk bestående av begge kjønn – som har samme interesser og bruker nettverket til deling av kunnskap?

kvinner i tidenSå får vi disse invitasjonene til «Kvinner i tiden» og andre tilsvarende konferanser, da. Der kvinner i alle aldre kan sitte og bli «inspirert» og få «påfyll» av andre kvinner som er morsomme eller dyktige på et eller annet område. Er vi heldige smitter noe av morsomheten eller dyktigheten over på oss, kanskje?

Etter konferansen kan man gå ut på byen sammen med hundrevis av andre kvinner, og dingle med en liten «goody-bag» med konferansens logo på, slik at alle man treffer på ser at man nå har blitt inspirert til å bli både dyktig og morsom.

Vi skriver 2013. De fleste av dagens kvinner kom seg vel vekk fra kjøkkenbenken for mange år siden. Enten av nødvendighet, eller fordi de ønsket å være ansvarlig for sin egen økonomi og valgfrihet. I dag leser man om at enkelte kvinner faktisk er så trøtte av likestilling og arbeidsliv at de kjemper for å komme seg tilbake til den trygge kjøkkenbenken, der de kan lage noen spennende retter som de fant på bloggen til noen, shoppe når det passer dem, trene når det passer dem, ha så mye «fritid» de vil, og deretter skrive litt på sin egen blogg.  …og jaggu er det ikke et slags nettverk i dette også – nemlig en haug med andre likesinnede som man kan følge med på bloggen til:)

Er det tidstypisk at kvinner trenger sine egne nettverk, og er det slik at dette har kommet som en naturlig forlengelse av at det nå er flest jenter som tar høyere utdanning? Har «likestillingen» bikket over slik at vi nå synes gutter og menn ikke er noe særlig tess, og at de bør holdes utenfor «det gode selskap»? Det er jo vi kvinner som skal bevege verden fremover uansett, så hva skal vi med menn? Skolesystemet i dag er jo tilpasset jenter i stor grad, så endel gutter havner utenfor allerede der.

Dagens råd fra Hurpa:
Kan vi ikke bare bry oss om hvorvidt en person er god til det vedkommende gjør? Er h*n dyktig, inspirerende eller et genuint godt menneske, spiller det da vel for pokker ikke noen rolle hvilket kjønn h*n tilhører?

Tillater meg å komme med et lite boktips – nemlig boken «De som beveger verden», eller «Atlas shrugged» som er originaltittelen. Bevege verden kan man nemlig gjøre enten man er mann eller kvinne, og hurper finnes blant begge kjønn. Så det så!

Hurping om å spise alene på restaurant

Noen mennesker er alene. Over kortere eller lengre perioder i livet. Det betyr ikke nødvendigvis det samme som at de er ensomme. Merkelig nok virker det som om andre mennesker som observerer en enslig person gjerne sporenstreks trekker konklusjonen om at vedkommende er ensom, og at han eller hun fortjener deres medlidenhet.Bord for 1

Akkurat i dag var jeg alene, og bestemte meg for å sette meg ned på en restaurant for å spise litt lunsj. Dette er en setting der det blir veldig åpenbart at man er alene. Først må man gå til hovmesteren/servitøren for å be om et ”bord til 1”. Da ser han eller hun på deg og sier: ”Vi har nå egentlig ingen bord til 1, men vi har et tomannsbord som er ledig. Du kan få det”. Blikket og kroppsspråket sier egentlig: ”Loser! Er du virkelig helt sikker på at du vil gå inn her helt alene?”

Ok. Siden man har sagt A, så er man ofte tøff nok i trynet til å si B. Så man tusler etter hovmesteren/servitøren, da, og føler at alle andre i restauranten, der de sitter i sin overlegne tosomhet ser på en med medlidenhet, og at de tenker:

”Uff – stakkars henne»
”At hun gidder å gå ut alene”
”Hadde jeg vært alene hadde jeg IKKE villet gå ut for å spise på restaurant”
«Lurer på hva som er galt med henne siden hun ikke har noen å være sammen med”

Så setter man seg ned ved bordet servitøren har funnet. Det er selvfølgelig det dårligste bordet i hele restauranten, der det blir utrolig vanskelig å påkalle servitørens oppmerksomhet senere.  Det er viktig å gjemme bort en enslig person. Man kunne jo risikere at ”ensligheten” kan smitte over på alle andre lykkelige og vellykkede mennesker som sitter og koser seg i hverandres selskap. Akkurat som om det å være enslig kan sidestilles med å være spedalsk – hvis noen kommer borti deg vil alle venner og familie plutselig begynne å ramle av…

Hvis servitøren virkelig vil demonstrere, plukker han sporenstreks bort dekketøyet fra plassen tvers over bordet. Dette for å tydeliggjøre at gjesten faktisk er helt alene, og ikke bare tidlig ute og venter på en ledsager.

På grunn av denne helt unødvendige stigmatiseringen av enslige er det mange som ikke gidder å gå ut for å spise hvis de er alene. For eksempel hvis man har hatt et møte et sted der man har måttet overnatte på hotell, er det fristende å bare be om å få servert noe mat opp på rommet istedenfor å utsette seg for medlidenhet og undring fra andre mennesker.

Dagens råd fra Hurpa:
Hvis du jobber på restaurant – ikke se ned på mennesker som kommer inn for å spise alene. Ikke bidra til å stigmatisere folk bare fordi de hadde den frekkhet å dumpe innom akkurat DIN restaurant for å få seg en matbit. Neste gang kan det være deg!

Men men – eplekaka var det ikke noe galt med:)

Hurping om menn i dress som kjører stor BMW

”med BMW og solbriller og velfrisert bart, kommer du bak meg i veddeløpsfart” – sang Øystein Sunde en gang på åttitallet. De fleste av oss som bodde på Grünerløkka den gangen koblet kanskje dette direkte til Svein Svendsens trafikkskole, siden alle kjørelærerne der mistenkelig nok hadde BMW og solbriller og mer eller mindre velfrisert bart. De hadde imidlertid sjelden dress.

”Dressmannen” er imidlertid en spesiell rase. Han er skummel å møte i trafikken, og under kommer noen clues i forhold til hvordan du identifiserer ham slik at du kan unngå ham i størst mulig grad:

  1. Han er ikledd dress (goes without saying)
  2. Han kjører stor BMW eller en annen type bil som tydelig kan identifiseres som kjempedyr og langt over det DU noensinne kommer til å ha råd til med mindre du vinner i lotto
  3. Han er ett eller annet sted i 50-åra
  4. Han gir fullstendig faen i trafikkregler
  5. Han tror veien er til for ham alene, og du som er medtrafikant er usynlig og insignificant (og kan knuses som en kakerlakk)

Når det er sagt – hvorfor bryr jeg meg egentlig om dette? Joda, som sikkert mange av dere andre har jeg også blitt utsatt for ”dressmannen” i trafikken. Jeg bor i Oslo Syd, og kjører hver eneste morgen til jobb på Oslo Vest. Da kjører jeg forbi den litt penere bydelen Nordstrand (må ALDRI forveksles med den litt mindre møblerte bydelen Søndre Nordstrand, der Hurpa har sitt hurpehi)

En god del av dem som kommer inn på Mosseveien fra Nordstrand er dressmenn. Akkurat ved den utkjøringa er det kollektivfelt, og der kommer jo ofte jeg susende i el-bilen min. Da gjelder det å se opp! Til tross for at de har rødt lys og egentlig bør vente på grønt, slenger dressmennene seg allikevel ut i kollektivfeltet uten å se seg for. De vet vel at de sitter trygt inne i BMWen sin med mindre det er en buss som kommer susende. Min el-bil er vel egentlig laget av plast og hyssing, og jeg skjønner jo at jeg ikke ville kommet levende fra det hvis jeg ble påkjørt av BMWen! Selv om jeg skulle overleve, har dressmannen sikkert råd til en dyrere advokat enn meg, og jeg blir dømt for forsøk på bildrap selv om jeg er helt uskyldig!

Det er ikke bare i kollektivfeltet dressmannen er et irritasjonsmoment. Han opptrer gjerne på andre arenaer også. Hvis du møter ham i en rundkjøring, kan du være sikker på at han ikke gidder å bruke blinklys. Han er for opptatt med å lese børsnoteringer på telefonen. Siden en hånd nødvendigvis bør være på rattet, har han ingen ledig hånd til blinklyset. Dermed står du der som en idiot og kommer deg ikke ut i rundkjøringa fordi han ikke blinker. (Grrr!)

Hvis du står i kø, og det er et påkjøringsfelt, kjører dressmannen aldri helt frem til der feltene går sammen til ett. Han prøver å legge seg inn i ditt felt med en gang, siden han vil ha korteste vei over i venstrefeltet. Hans tid er nemlig dyrebar, og mye viktigere enn din. Dersom du ikke har lyst til å slippe ham inn, legger han seg over uansett. Da må du velge om du gidder å få skrapet opp bilen din, eller om du skal la ham komme inn i feltet. De fleste av oss velger dessverre å slippe ham til.

Dagens råd fra Hurpa:
Dersom du skjønte av denne teksten at du er en ”dressmann”, prøv å tenke litt neste gang du er ute og kjører bil. Du risikerer jo at en stakkar som har blitt utsatt for deg opptil flere ganger på samme strekning legger seg på lur en dag, denne gang bak rattet på en rusten Toyota Hiace! (De tåler omtrent alt mulig, og vil uten tvil ikke gjøre noe positivt for utseendet på bilen din dersom du velger å tøffe deg.)

Hurping om stappfulle treningssentre!

tredemølleJaja – som de fleste av dere andre har også hurpa klart å feite seg opp litt i jula. Kanskje Hurpa skal skifte navn til Purka? Badevekta stoppet altså på tre (3) kilo mer etter juleferien enn den gjorde før denne herlige ferien der man med god samvittighet stapper i seg alt mulig godt uten å skjenke nøden i verden en tanke. 

… for det har vi jo fortjent, eller?

Men altså – etter den gode ribbe kommer den vonde tredemølle, og dessuten havregrøt istedenfor ribbefett til frokost. Glad og fornøyd (eller kanskje ikke så glad, og ved nærmere ettertanke ikke så veldig fornøyd heller) drar man av sted med treningsbaggen og setter kursen mot SATS.  Men hva møter man der? Joda – der er det FULLT! Og hvorfor er det det?

Fordi hele Oslo tydeligvis har valgt seg som nyttårsforsett å komme seg i bedre form! 

Disser ikke nødvendigvis nyttårsforsetter, altså – det er bra at folk vil komme i bedre form! Selv var jeg en tur på SATS rett før jul, og da var vi 3 personer i salen i tillegg til instruktøren. Nå etter nyttår var det 35 sjeler på venteliste til den samme timen. Var dessuten kø for å bruke tredemøllene. Plutselig må jeg begynne å planlegge en uke i forveien om jeg skal på en time eller ikke!

HALLO!! Det har vel ikke jeg tid til! Aner vel ikke hva jeg gjør på kvelden om en uke, jeg?!

Dagens råd fra Hurpa:
Hvis du tenker på å ”begynne et nytt og bedre liv”, kan du like gjerne bestemme deg for det på et annet tidspunkt i løpet av året enn nyttårsaften, vel? Vi som vanligvis besøker treningssenteret ellers i året også, vi ler litt av deg når du står der i nytt og utbrukt treningstøy i januar, skjønner du. Vi vet jo at motivasjonen din er borte når januar går over i februar. Da er det jo ikke nyttår lenger, liksom…  Begynn heller etter sommerferien. Da er det ikkeno stress, liksom – bikinisesongen er over, og du kan komme i bedre form slik at du bedre tåler julematen. Så kan du og jeg irritere oss sammen over de fulle treningssentrene når januar atter kommer:) 

En hurpehistorie om dårlig service.

Noen ganger må man bare lure på hvorfor enkelte gidder å gå på jobben. Hva er poenget, liksom?  Dra på jobben og gjøre det sitt verste, slik at man koster arbeidsgiver penger og fratar kundene sine all kjøpelyst?

Nå hadde det seg slik at jeg tok en tur ut for å handle litt midt i den verste julestria. Forhistorien for denne handleturen var at jeg kjører el-bil. (Ja, det er denne hurpa som suser forbi i kollektivfeltet mens du sitter og trøkker i en endeløs kø i feltet ved siden av). El-bil har mange fordeler enn så lenge, men en ting er sikkert: Er det kaldt ute, er det kaldt i el-bilen. Vi el-bilsjåfører er jo ganske gjerrige og vil gjerne kjøre så langt som mulig på strømmen vår, så vi fyrer lite. Så jeg trengte faktisk en varm jakke slik at jeg slapp å fryse i hjel på min ville ferd i kollektivfeltet.

Jeg hadde en plan for shoppingen, og gikk inn i en butikk der jeg hadde kjøpt en jakke til min datter tidligere på vinteren. Ville gjerne ha samme jakken selv. Først fant jeg ikke akkurat samme modell, så jeg så nok litt spørrende ut. En tilsynelatende hyggelig kvinnelig ekspeditør kom bort til meg og spurte om jeg trengte hjelp. Det gjorde jeg jo, så jeg forklarte at jeg hadde kjøpt en liknende jakke til noen andre tidligere, og at jeg gjerne ville ha en selv også, for deretter å spørre om de hadde en kortere modell.

Følgende samtale fulgte:

Hun: Dette er en ganske populær jakke – den er veldig god og varm.
Jeg: Jeg så egentlig etter den kortere modellen.
Hun: Nei, vi har aldri hatt en kortere modell.
Jeg: Hmm – jeg er rimelig sikker på at jeg kjøpte den her.
Hun: Nei, vi har ingen kortere modeller enn denne. Denne er dessuten veldig god og varm. Det er bra med lang modell!
Jeg (etter å ha sett meg om en gang til og ser den andre modellen henge litt bortenfor): Men hva med den som henger der borte?
Hun: Å – den ja. Men den er jo mye kortere!
Jeg: Men det var i grunnen den jeg så etter…

Da snudde hun seg og GIKK.
(For å skravle med kollegaen sin bak disken, ikke for å hjelpe noen andre kunder).

Jeg stusset jo litt på det hele, men satte i gang med å prøve den kortere modellen, og fant ut hvilken størrelse og farge jeg ville ha. Det eneste problemet var at glidelåsen var litt treig, så jeg så igjennom de andre i samme farge og størrelse for å sjekke glidelåsene på dem, og fant etter hvert en som gikk greit. Jeg sto deretter og så litt på jakka, for den var rimelig dyr, og jeg drev liksom og veide litt for og i mot.

Da kommer ekspeditøren jaggu tilbake, tar jakken fra meg med en bestemt bevegelse og henger den tilbake på stativet!. Jeg tror at jeg i det øyeblikket hadde tidenes hakeslepp! Hun presterte deretter å snu seg og spørre meg i en ganske nedlatende tone:

”Er det noe annet jeg kan hjelpe deg med”?

Det var det IKKE. Hun (eller rettere sagt butikk-eieren) slapp å tjene noe på meg, for å si det sånn. Det hele ble liksom det motsatte av en ”vinn-vinn” – situasjon.

Er kanskje bare at jeg er steingammal og husker at butikkjobb gjerne mente å selge noe, dessuten det evige ”kunden har alltid rett” – mantraet. På den annen side finnes det sikkert mange kunder som er drittsekker også. Kanskje denne dama hadde hatt en sånn rett før meg, og så sitt snitt til å ”pay it forward”?

Dagens råd fra hurpa:
Hvis du synes det er så kjipt å drive med kundebehandling at du bevisst sørger for å ikke skape noen inntjening, burde du faktisk finne på noe annet. Det hjelper ikke at du står der med perfekt hår, perfekte negler og pen drakt dersom du er lite hjelpsom og sørger for at kundene dine går ut av butikken uten å handle noe, vettu!

”Epilog»
På julaften pakket jeg opp en av gavene fra mannen min, og da hadde han faktisk kjøpt jakka til meg, så nå kjører jeg varm, god og lykkelig rundt i el-bilen Snille mannen min.